Endelig fremme!

Det er lørdag ettermiddag. Ute er det regn og grått. Jeg sitter å chatter med venner.

Høres ut som Norge? Det er nok ikke det. Jeg har nå vært i Etiopia i en uke nå. Kjennes sprøtt ut. Kjennes lenge ut. Kjennes godt ut! Godt å være akkurat her Gud vil ha meg.

Etter en uke er d mye å fortelle. Jeg har lært et nytt stammespråk, hvertfall begynt på språkskole. Jeg har fått meg etiopisk førerkort. Jeg har sovet på ambassaden (for de som kjenner meg er nok ikke dette overaskende, sovner de fleste steder..) Jeg har kjørt rundt i Afrikansk storby, uten å kræsje, jeg har væt stresset, jeg har vært svært irritert på mørke unger som maser.

Men det som er mest spesielt var i et kaffi-besøk, hos en dame som bor i nærheten av hvor vi bor. Et av de fattigste hjemma i Addis. Et lite hus (skur) med to rom. Et rom hvor hennes sinn syke sønn lå, sjult under et pledd, nektet å vise seg for folk. Med en stor geit ved siden. I rommet vi satt var det mørkt og klamt. Huset hadde brune vegger, mold gulv, og masse hull i taket(lite praktisk når det pøs-regner hver dag). Rart å tenke at folk bor slik. Vanskelig å forstå, selv om jeg nå er her. Damen vi var hos smiler i mørket. Hun stråler. Viser stor takknemlighet for at vi ville komme. En dame som sjelden får besøk. Hun prater å ler, mens hun finner frem alt hun har av mat og drikke. Kaffi, popkorn og hjemmelaget brød. Takknemlighet og glede. jeg kan lære mye av denne damen, som ikke vet om hun har nok til å kjøpe seg et lite brød i morgen.